Sverigetur!

Denne helgen har vært helt super, jeg har kost meg masse!
Turen startet kl 09 da Daniel hentet meg og vi kjørte for å plukke opp Kim og Hysen.
Deretter gikk veien videre til Horten der vi møtte krææstian, Marte og Synne.
Etter mye tull og morro kom vi oss på båten, det er jo ikke lange veien til Moss, så etter 30 min var i ute på veien igjen. Her skulle det kjøres!
Vi stakk innom et sted (som jeg ikke husker hva heter) der de hadde "Godis Fabriken" og TvBoden, her kjøpte vi selvfølgelig godis, Wunder-Baum og Daniel kjøpte røde lys til å ha i bilen.
Da vi etter en time var ferdige på dette stedet, dro vi til Norby senteret.
Der spiste vi litt og handlet litt mer.
Så fant Daniel ut at nå skulle vi kjøre til Torp, som er et enda større kjøpesenter enn Norby`n.
Der var det selvfølgelig stengt og Kræææstian ble sur på Daniel fordi han hadde kjørt 1 time forgjeves.. Haha.
Vi kjøpte heller grillmat og grilla på en avstikker fra motorveien, skal si vi fikk en del oppmerksomhet fra bilistene som kjørte forbi!
Etter litt diskutering fant vi ut at vi skulle hjem, mye greier og greier og et par timer senere kom vi hjem til Hysen der Daniel og jeg skulle overnatte, vi slukna ganske fort hele gjengen.

Nå har jeg skrevet veldig mye, ikke har jeg noen bilder heller.. Jeg hadde med kamera, men gadd ikke ta noe spes med bilder, men noe kommer vel ut i kveld eller i mårra. Da er det også et par filmer fra turen :D
Alt i alt var det en flott tur, selv om jeg måtte høre på to gale gutter som sa "OMPAPAEAEAOMPAPPAJÅÅÅÅÅ" hele jævla turen og mye annet møl fra dem. Ja jeg er sliten i hodet og ja jeg har "OMPAPAEAEAOMPAPPAJÅÅÅ" på hjernen -.- Kim sa OMPA(dere kan resten) i hver eneste setning han sa nesten........
Men men, en vellykket tur, mye galskap og en god porson latterkrampe er jeg fornøyd og avslutter denne bloggen her.

VI BLOGGÆS!

Tegninger for dagen.

Ja for hva gjør man når man er syk og ikke kan gjøre noe annet en å ligge i senga å synes synd på seg selv? Jo da tegner man, det gjør i alle fall jeg!
Så her er da resultatet av dagens sykdom... Jeg vil bli frisk!

Det var i romjulen vi merket at noe ikke var helt som det skulle med pappa.
Han dro til legen, ble undersøkt og henvist til sykehuset for tester og undersøkelser.
Han fikk diagnosen leverbetennelse, men pappa som den opptimisten han var sa at dette skulle han komme seg gjennom. Så jeg tenkte at det kom han jo til, han sa det jo selv?
Tiden gikk, ut og inn på sykehuset ble mer vanelig. Pappa ble ikke bedre, det var inn på rikshospitalet for en større undersøkelse, og han skulle bli der over natten. Jeg visste ingen ting, så jeg gikk i stallen som vanelig og hygget meg der med hestene og Astrid som hadde hest oppstallet der. Etter det dro jeg til Astrid og senere syklet jeg hjemover. På veien fikk jeg telefon av mamma, hun lurte på hvor jeg var og om hun skulle hente meg. Jeg svarte nei, jeg var jo like borti veien så det var ikke nødvendig. Jeg tenkte ikke noe videre over det at mamma ringte og ville hente meg, selv om det er en nok så skjelden ting.
Da jeg kom hjem var det tydelig at noe var galt. Jeg så at mamma var rød i øynene og det var merkelig stille i huset. Mamma kommer bort til meg, holder meg i begge armene, hun ser meg inn i øynene og sier "Pappa har kreft"..
Jeg stivner til og først etter et par sekunder synker det inn. Jeg faller sammen, men kjenner to sterke armer rundt meg som holder meg oppe. Det er Bjørnar som støtter meg, stefaren min. Jeg river meg løs og løper inn på rommet mitt, kaster meg ned på senga og stirrer rett inn i veggen. "Hvorfor?! hvorfor pappan min som alltid har vært der, alltid har stilt opp. Utenkelig.." Mamma kommer og setter seg på sengekanten, stryker meg lett over ryggen og sier "vi kommer oss gjennom dette, sammen. Selv om det er vanskelig" Med dette sovner jeg på en fuktig pute..

Tiden går, det er blitt vår. Pappa er en helt annen persjon enn før, svakere, tynnere. Hvor er den pappan jeg kjenner? Denne mannen som svinner hen for hver dag som går, som ligger i sengen sin og har et mer hissig temprament, hvem er han? Jeg vil så gjerne ha den gamle pappa tilbake, han som var med på så mye, hygget seg sammen med oss andre!

Pappa er forlovet med Gro! Og nå skal de gifte seg. Denne avgjørelsen kom hurtig og planlagt raskt. Jeg ville også stille opp med noe, så da jeg ble spurt om noe hestegreier, sa jeg at jeg gjerne ville kjøre hest og vogn i bryllupet!
Skrimstind som da var fôrhesten min, skulle jeg og Astrid kjørte den dagen. Vi hadde den staselige vogna, som vi var så heldige å få låne av gårdseieren og eier av Skrimstind.
Hest og vogn var svert vellykket, og pappa var veldig glad for at jeg gjorde det. Han sendte meg også melding og sa at han var stolt av meg og at Astrid virket som en kul dame! Dette ble jeg veldig glad for å høre og jeg er utrolig glad for at jeg gjorde dette!
På bryllupet var det utrolig mange kjente og det var veldig hyggelig å se alle sammen samlet. Det var spilling, taler, dikt mm. Og alt ble en uforglemmelig dag! Pappa var veldig sterk den dagen og holdt ut kjempelenge, før han og Gro trakk seg tilbake til hotellet.
Jeg hadde alltid ett lite håp om at pappa ville bli frisk igjen, men innerst inne viste jeg at det kunne han ikke.
På 17 mai møtte jeg pappa & Co på kafè-M for å tilbringe noe av dagen der, jeg var ikke spesielt glad, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke tok meg sammen skikkelig, for det var pga pappa at jeg var så trist, jeg kunne så vidt se på han.. Så han ble jo ganske trist også, så det føler jeg meg skyldig i.. Men,men gjort er gjort.
18 mai var pappa ganske bra i forhold til vanelig og de hygget seg sammen med noen fra familien.
19 mai pappa ble veldig omtåket og forvirret og Gro kjørte han til sykehuset. Der ble han værre og ble lagt i kunstig koma. Jeg fikk en telefon rett etter skolen om at jeg måtte komme til sykehuset, pappa var nemlig veldig syk..
Jeg slengte mobilen i bakken, og begynte å gråte.. "Jeg orker ikke mer!" Heldig for meg hadde jeg noen av vennene mine i nærheten så jeg gikk ikke alene.
Da vi kommer til sykehuset blir vi ført til et rom, der er de nærmese i familien satt.. Jeg ser på sykesengen der pappa ligger, pakket inn i en dyne. "Min pappa" tenker jeg, som så mange andre ganger. Han ser jo så svak ut! Skrøpelig, blek, ikke den pappan vi hadde bare noen månder tidligere.
Jeg orker ikke se, snur meg bort, lener meg mot veggen og gråter stille. Ser på de andre i rommet.. Triste, gråtkvalte og medfølende. Pappa våkner, vinker til meg, så lukker han øynene. Jeg går stille bort til sengen hans, griper den store, varme, kjente hånda hans. Han klemmer min hånd og sånn står jeg en stund.. kjemper mot tårene som presser på.
Så setter jeg meg ned på sengen og tenker "nå går det ikke lenger"
Pappa mumler, reiser seg opp men blir møtt av armer som vil holde han nede. Pappa mumler "Jeg vil legge meg i senga mi!" Jeg ber, tigger om at han skal legge seg ned igjen. Men han bare dytter meg unna. Jeg er i en tilstand som det ikke går an å beskrive.. Pappan min dyttet meg unna! Det kommer straks to sykepleiere og den ene gir han en sprøyte, da sovner han igjen. NÅ orker jeg ikke mer, går ut, ser meg tilbake og tenker "Dette orker jeg ikke en gang til"
Så setter jeg meg på gangen, sammen med Oma, Franz og Mamma.
Dette var siste gang jeg så pappa...

Natt til 21 mai, kl 05 vekker mamma meg og visker "Pappa er død.. Jeg og Franz drar til sykehuset nå" "skal du bli med?" Jeg sier nei, smiler og sovner igjen.. Dere som leser nå tenker kanskje "Hva?!" "Smilte?!" Ja jeg gjorde det, det var godt og vite at det var over, pappa har ikke vondt noe mer og slipper alt maset. Ja for det blir vel ofte sånn at du blir sittende og vente på at beskjeden skal komme, og det er jo ikke spesielt gøy? Så derfor smilte jeg pga at nå var det over. Jeg ville ikke bli med til sykehuset fordi jeg vil ikke se pappa ikke puste eller leve.. Jeg vil jo helst huske han for den han var før sykdommen.. Men en ting skal jeg si Pappa hadde HUMOR helt til siste slutt!! Alltid en god en på lager, og jeg er meget glad for at den delen ikke forsvant!



Vi dro til Jenny (tanta mi) inne i byen for å samle oss, mamma ville ikke at jeg skulle dra på skolen. Så vi hadde samlet oss der for å være sammen.
Et par uker senere skulle det være begravelse i Nøtterøy kirke. Det var så mange der, folk jeg ikke hadde sett før, noen jeg ikke hadde sett siden jeg var liten og andre som jeg så oftere. Anders læreren min hadde gitt klassen fri, sånn at de som ville kunne dra i begravelsen. Nesten alle jentene stilte opp og det var noen av guttene som kom også (veldig takknemmlig for dette dere!) Det var også noen av lærerne på skolen som kom dit.
Da jeg kom inn i kirken falt blikket mitt på en gitar laget av gule og røde roser. Det var en kopi av pappas bassgitar!

Om man kan si at en begravelse er fin, så vil jeg si at pappas var veldig fin.
Aldri har jeg sett så mange buketter og kranser før. Det var blomster fra alteret og ut døra!
Kisten til pappa var lagt oppå ett blått teppe, det fikk meg til å tenke på en sang pappa sang som heter "vikla inn i blått" av Bob Dylan (oversatt på norsk da) Flott sang og gode minner..
Etter hvert fylte salen seg, mange pappa har spilt med som blandt annet: Tiger city jukes, Herrene i haven og Linda Kvam spilte, det var utrolig fint å høre på! Jeg viste ikke at pappa hadde skrevet en sang like før han døde, men det var altså "Long ride home".. Den handler om at han ikke skal være her noe mer. Denne låta spilte de på slutten mens kisten ble båret ut.. Dette ga ett enormt inntrykk selvfølgelig..
Jeg klarer ikke skrive mer fra begravelsen.. alt er liksom som i en tåke. Men dette var en liten bit.

Det var ikke før på høsten det ble holt en utrolig flott minnekonsert for Pappa. Det ble holdt på Støperiet på Kaldnes.
Det var oppslagstavler med en bit av pappas arbeid innen musikk og kunst.
Lokalet var stappfult av mennesker, mange kjente og mange jeg ikke kjente. Det ble spilt mange av pappas sanger og konserten varte to dager. Alle som spilte og sang gjorde det gratis! Og det ble også laget en CD med noen av de mest kjente sangene pappa spilte og sang. Husker ikke helt hvor mange band som spilte, men det var mange!
Det ble spilt en sang som pappa hadde dedikert til Tønsberg nemlig "Vise til Tønsberg" Det var han som sang på konserten, mens de andre spilte ved siden av til stemmen hans. Mikrofonen til pappa, en gammel klassisk som alltid har stått i stua, var satt opp på scenen og en lyskaster belyste den mikrofonen spesielt, som om pappa skulle stått der selv. Da brast vel tårene for de fleste tror jeg! Hehe, og en av de som spilte så at jeg var helt ute av meg og fikk vel litt dårlig samvittighet (han trodde at jeg viste det) så jeg ble med på bakrommet der bandene hadde oppholds rom, der fikk jeg summet meg litt. Jeg sa til han at jeg bare synes det var veldig fint, men at det var sterkt å høre og se det.

Takk:
Tusen takk til alle som har støttet oss i gjennom denne tiden. Takk til alle som organiserte ett flott bryllup og en fantastisk minnekonsert!! Godt jobba sier nå bare jeg! Til alle som spilte og sang og til alle vennene mine som var der når jeg trengte det, tusen takk.

Alle dere som var med å spille i begravelsen og minnekonserten, utrolig at dere klarte å holde maska!

Og tusen, tusen takk til pappa for at du har vært den beste pappan i hele verden!<333
Elsker deg for evig og alltid! Jeg vil aldri glemme deg<3 Andrè Herman Vrolijk 1960-2008<'3

Ja nå er det mai og det er snart to hele år siden Pappa døde.. Ufattelig? Ja..
Tiden går fort og man innser at man å ta vare på det man har, for man vet aldri når det forsvinner fra en. Nå når jeg har kommet meg opp på scenen selv og vil begynne å synge og spille vet jeg at pappa sitter der oppe og ser ned på meg, passer på meg og hjelper meg. Jeg skulle virkelig ønske han kunne være her og dele gleden av å gå ned fra scenen med et smil om munnen, men det går jo ikke. Men jeg tar vare på minnene, smilet og latteren hans vil alltid være der og de grusomt tørre vitsene hans ler jeg av enda. Tenker å mekke sammen en film etterhvert, så den kommer ut her den også!

Syk, syk og atter syk..

Jada, her ligger jeg med tett nese, dotter i øra og synes at det drittværet vi har kan forsvinne.. Pga det skiftene været ble lille meg selvfølgelig forkjøla...
Jeg var borte fra skolen i går og det er jeg i dag også. Vil heller dra på skolen å ikke være syk, en å ligge hjemme i senga å være potte tett samtidig som jeg kjeder meg i hjel.
Derfor prøver jeg å drepe litt tid med å blogge!
Ja jøss.. Det tar jo ikke så veldig lang tid at det gjør noe.
Men jeg skal rettskrive en historie jeg skrev for 2 år siden om pappa.
Så den blir publisert her i dag.
Det første jeg hørte i dag tidlig var foresten mamma som stakk hodet inn og sa "det går nesten ikke an å puste her inne" jaja, jeg er imun og forkjøla så wunder-baumene forstyrrer ikke meg...
Vi prekast! :)

Det første innlegget.

Ja dette er da mitt første innlegg her.
På denne bloggen skal jeg prøve å blogge aktivt, da jeg har bestemt meg for å legge ned http://www.adasblogg.blogg.no/ den vil ikke bli slettet, minnene er fine å ha.

Her på bloggen vil jeg blant annen skrive diverse temablogger og ellers om hva som skjer.
Jeg driver med hest og foto så bilder blir det nok av!

Litt om meg da?

Jo jeg er en 16 år gammel jente fra Stokke i Vestfold.
Jeg går fåreløpig på Steinerskolen (ikke skolen for meg!) men begynner på Melsom til høsten.
Mine interesser er som dere sikkert skjønner hest og foto, bil og motor er også noe jeg i senere tid har begynt å vekke interesse for. Drømmebilen er en Volvo 240, Volvo for life !

Nå for tiden tilbringer jeg mye tid med venner og kjærsten Daniel :)
Jeg har nettopp kjøpt meg egen hest, men hun får jeg ikke før i August.
Så nå er jeg uten hest frem til det.

Om du vil bli tatt bilde av eller liknende og bor i nærheten tar jeg gjerne utfordringen!

Tja, vet ikke om det er så mye mer å si jeg.

Har gått gjennom mye, vet som regel hva jeg vil og er ikke redd for å si hva jeg mener.

Men jeg biter ikke, med mindre du biter meg da! :)